Simax classics

Arne Nordheim preget norsk musikk- og kulturliv som ingen andre i moderne tid. På denne utgivelsen tolker landets fremste orkester Nordheims gjennombruddsverk og de siste symfoniske verkene han skrev. Og Oslo-filharmonien spiller ham med utsøkt klangbehandling og våkent øye for arkitekturen i partiturene - han spilles rett og slett som den klassikeren han er!

Nordheim fikk mange av sine verk spilt inn på 70- og 80-tallet, mens musikken ennå var ny. Disse innspillingene har vært 'fasit' for hvordan Nordheim klinger. Det har skjedd mye med norsk orkesterkultur siden den gang, for ikke å snakke om utviklingen innen opptaks-teknologi. Oslo-filharmonien og Simax Classics følte at tiden virkelig var moden for å utforske partiturene på nytt med dagens øyne og ører - og spille inn Nordheim i dag. Under ledelse av Saraste og Gupta avdekkes nye landskap i Nordheims partiturer.

Gjennombrudd

Canzona (1960) og Epitaffio (1963) var gjennombruddsverkene til Nordheim innen orkesterlitteraturen, og førte til nye bestillinger fra navn som L.A. Philharmonics/Zubin Mehta, Concertgebouw, Rostropovitsj og mange flere. Vi hører inspirasjonen fra Bartòk, Stockhausen og Ligeti. Men også Mahler klinger med; idé-innholdet, kombinasjonen av musikk og tekstinnhold - det menneskelige og filosofiske budskapet ble hovedsaken for Nordheim etter at han hørte Mahlers 2. symfoni i 1949.

De siste symfoniske verkene

«Jeg har hele livet skrevet på det samme stykket,» er en av Nordheims mange mytedannende utsagn. Trombonisten Marius Hesby arbeidet sammen med Nordheim om utformingen av solopartiet i trombonekonserten Fonos, med urfremføring i 2005. Verket er i slekt med Monolith, som ble bestilt av International Program for Music Composition i Tokyo i 1990. Stykket Adieu er skrevet til minne om komponisten Witold Lutoslawski i 1994.

Utskjelt og anerkjent

For flere generasjoner nordmenn har Nordheims navn vært synonymt med ny musikk. Arne Nordheim opplevde å få stor anerkjennelse internasjonalt gjennom hele 70-, 80- og 90- tallet, med bestillinger fra de fremste orkestre, solister og dirigenter i verden. Denne støtten gjorde at han med rak rygg kunne stå i mot den veritable utskjelling han måtte tåle i sitt hjemland, der han ble angrepet som representant for all samtidskunst - ikke bare sin egen musikk. Harald Herresthal har skrevet en tankevekkende og belysende artikkel om Arne Nordheims kunstneriske veivalg til denne utgivelsen.